Hurra! Vi har valper. Del 2.

Publisert 28 mai 2015

Øynene åpnet seg i forrige uke, og bittesmå gryn som visstnok skal bli tenner har kommet til syne i de små gommene. Et viktig tema på instruktørkurset er hvor mye av adferden som er predisponert, og hvor mye som blir tillært etter hvert. Jeg vet at dette diskuteres både på hundeskolen, på kursplassen og der hundeinteresserte møtes. Jeg tilhører de som mener at mye er med fra fødselen. Foreldredyrene og linjene har mye å si for hvordan valpene blir, og det er alltid like merkelig å observere hvordan den predisponerte adferden dukker opp….og den kommer tidlig. Valpene har begynt å sloss. For flere dager siden begynte de å gjøre famlende forsøk på å få tak i hverandre for å bite og riste. «De leter etter puppen!» var et forslag, men det er ikke snakk om at det kan være den samme adferden. Med en gang de åpnet øynene var det helt bevisste forsøk på å bite hverandre, og de har allerede begynt å «avlive» med risting.
En litt hyggeligere adferd er logringen når vi snakker og koser med dem. Når det kommer mennesker ned i valpekassa kommer de kravlende med viftende haler, og da får det bare våge seg at det lukter litt tiss og bæsj. Det er det verdt!

Det blir lett litt snakk om tiss og bæsj i valpetider. Vi har valpene på stua, og da er det en stor fordel at jeg har to damer som rydder og ordner. Først er det mamma Hurra som er på pletten så snart en av de små viser tegn til å måtte det ene eller det andre. Da er det rundvask på gang, og det har nesten ikke vært en flekk på varmeteppet. De få uhellene vi har hatt har «kennelsjef» Heidi umiddelbart ekspedert. «Vi har da vaskemaskin!» (Jeg vet det jeg også, men jeg er litt usikker på hvordan jeg skrur den på…..Hva sa du? Om jeg er bortskjemt? Selvfølgelig, og det trives jeg med! )

Nå skjer det forandringer hver dag. Om morgenen begynner den ene å kravle, og samme kveld har alle begynt. «Se, den går», og i løpet av dagen går de alle sammen. Nå, mens jeg sitter og skriver, er det full fart i valpebingen. Vi har, som mange av dere vet, også 3 chihuahuatisper, eller vasketanter som vi kaller dem når det er valper her. De har lenge vært lange i nakken og nysgjerrige på hva som foregår oppi kassa, men Hurra har ikke tillatt besøk av tantene før nå, men nå er det greit. Hurra har begynt å være litt borte fra valpene nå, og jeg tror hun bare er glad for at vasketantene leker med, og som kallenavnet tilsier, vasker valpene.

Vi har heldigvis hunder som er ubetinget hyggelige med valper, og Fiff, den yngste av tantene, ruller seg rundt sammen med dem og leker forsiktig. Så til dere, som i smug ler av meg på grunn av mitt nye hundehold, dere kan bare tørke bort fliret! Jeg har hunder som, både på grunn av størrelse og gemytt, kan være sammen med valpene uten at det er fare for at noe kan gå galt. Vi er selvsagt alltid til stede når dette skjer, men det er egentlig på grunn av at vi av og til må redde tantene fra valpene, og ikke omvendt.

Nå skal jeg forresten skryte litt. Vi hadde ett Hurrakull i fjor også. De valpene er litt over ett år nå, og vi har lenge visst at de går meget bra i trening. Her forleden kveld fikk jeg en telefon fra han som er den største jaktcockeroppdretteren i Norge, og som har en mannsalders erfaring i jakt og trening på høyeste nivå. Han hadde sett to av ettåringene i trening, og han hadde aldri sett bedre talent….og han ville kjøpe valp. De er dessverre bortbestilt alle sammen,…men, det var jo artig at han spurte! Dette gjorde jo at jeg ble nysgjerrig, og møtte opp som tilskuer da en av Englands storheter skulle undervise på jakthundkurs. En av ettåringene skulle være med.

Der var det litt av hvert. Noen løp etter «dummien» og stakk av, noen ville helst leke med de andre hundene, noen var redde instruktøren, og en ettåring fra valpekassa vår fikk applaus fra de andre deltagerne og spørsmål fra kursholder om hun var til salgs!
Så til dere som måtte lure på om vi kan forsvare oppdrettet og det vi gjør med valpene: Det ser ikke så aller verst ut så langt, og jeg tror vi fortsetter som før!

Men nå må jeg ha en pause i skrivingen og ta en tur bort i valpekassa. Hurra fikk mat for en halvtimes tid siden. Royal Canin babydog ser ut til å falle i smak, og hun omsetter dette til snadder i pupp som valpene mer enn gjerne forsyner seg av. Og det har de gjort nå, og så godt var det, og så mette ble de, at de knapt nok våknet nå da jeg hadde tenkt å kose med dem. Da får de bare sove, og jeg fortsetter å skrive. Det betyr at de kvikner til når vi skal legge oss. Slik er det med de små, enten de er hunder eller mennesker. De våkner når de vil selv, ikke når det passer oss. Vi får bare håpe at de er våkne når de skal på valpekurs eller dressurkurs senere i livet. De ser snille og rolige ut når de ligger der. De drunter og drømmer nå, men jeg vet at de kommer til å være mer enn nok til stede om noen få måneder. Nå er valpebingen på plass i stua, og så får vi håpe at noen som rår over slikt får litt fart på den store varmepumpa, så det snart går an å ta med gjengen ut i gresset.

Det er en ting jeg aldri kommer til å forstå når det gjelder hund, og det er at det faktisk finnes mennesker som ikke bryr seg om valper. Hvordan kan det være mulig?
Fortsettelse følger.

Bjørn Erik
Kursleder instruktørkurset.