For 59 dager siden var vår etter hvert meget omtalte jaktcocker Hurra, på herrebesøk i Elverum. Vi trodde vi hadde en litt påholden og respektabel jente med oss, men det viser seg at når tiden er den rette, og begge hundene har sine naturlige instinkter i behold, kaster de all moral over bord og rett og slett parrer seg! Og det var det de gjorde. Sjarmøren fra Elverum og Hurra hadde kjent hverandre i litt under 20 minutter da det hele var over for første gang. På instruktørkurset ved Oslo hundeskole snakker jeg blant annet om denne delen av hundeholdet den første helgen, der tema er valpens utvikling. Jeg burde jo kunne dette nå, og kanskje få et litt mer avslappet forhold til det, men allikevel er parring, drektighet og fødsel like fascinerende hver gang jeg opplever dette i levende live.
Årsaken til at dette griper meg så mye, er at man ikke har behov for å sette på all verdens TV program for å se naturens under direkte overført i sin egen stue. Når det gjelder kurtise, parring, drektighet, fødsel og de første ukene av valpens liv, har vi faktisk ikke klart å påvirke naturen. Her gjør stort sett hundene som sine ville forfedre og slektninger. Dette kan hundene, og vi har verken hatt behov for, eller muligheten til å forandre det som skjer.
Foreldredyrene vet hva de skal når løpetiden har kommet til de riktige dagene der tispa «står», og når de 59 - 63 dagene har gått, vet tispen hva hun skal gjøre når valpene kommer. Dette er en fantastisk opplevelse når det går som det skal, og en grusom ting å oppleve dersom det går galt, og det ender med for eksempel dødfødsler og misdannelser. Denne gangen gikk det imidlertid bare fint hjemme hos oss.
Hurra hadde et kull i fjor, og har derfor vært med på dette en gang tidligere, men både forrige gang og nå visste hun hva som krevdes av henne. Ut med valpen, av med navlestreng, spise etterbyrden og fostersekken. Så er det bare å gå i gang med å vaske valpen, massere mage og rumpe, og hvis hun er «heldig» få stimulert valpen til bæsje for første gang! Så kommer turen til liggeunderlaget. Det må rengjøres! Det kan ikke være unødig søl i «hulen».
Det er mye av dette som egentlig er litt over middels uappetittlig, og noen ganger har vi forsøkt å ta vekk noe av det som kommer. Vi prøver å hjelpe til så hun skal slippe å spise alt, men da får man føle litt på hvor sterk «naturen» er. Hun vil ha det i seg og gjøre det selv! Hun blir sterk og litt hard i konkurransen om å rekke og ta det før deg, så beskjeden er nok at dette skal vi ikke bry oss med. Hun vet hva som skal gjøres,….. og gjør det!
Det er imponerende at tispene vet hva de skal gjøre, men enda rarere er det at valpene kan sin rolle. Enda mens tispen rengjør dem, søker de etter puppen, finner den, og suger seg fast. Også her kan man kjenne den forbausende sterke viljen som ligger i dette dersom man ikke klarer å holde fingrene unna. Det går sikkert bra uten oss, men det er vanskelig å se på dersom en av valpene tar feil og kryper bort fra mammaen sin.
Så er fødselen over. Nå skjer det enda en merkbar forandring. For å beskrive Hurra, er en av de tingene jeg pleier å si at hun får deltagermedaljen. I alle øvelser. Selv om Hurra ligger et annet sted og sover, er hun alltid mellom beina mine når jeg har kommet midt i trappen ned til kjelleren. Det slår aldri feil….men ikke nå. Nå har hun byttet ut nysgjerrighet og matjakt med omsorg for de nyfødte. Hun som vanligvis er med på alt, og er den første til å møte opp dersom noen går i retning av døra, må nå kommanderes ut for å tisse, og hun begynner å løpe inn igjen før hun er ferdig.
Nå er vi inne i den første fasen av valpetiden, der valpene skal ha ro. De ser ikke, og hører antagelig lite eller ingenting. Nå skal ikke tispa uroes og stresses. Er hun trygg og fortrolig med mennesker gjør det ikke noe om det kommer andre inn i huset, men man skal gjøre dette på hundens premisser, og ved det minste tegn på uro skal man ta dette på alvor. Det er kommunikasjon mellom tispa og valpene, og den kommunikasjonen skal fortelle valpene at det er en trygg verden de har kommet til. Dette vet vi er tilfelle også før valpen blir født. Derfor er tiden mellom parring og levering av valper en tid der man ikke skal utsette tispa for negative påvirkninger.
Det er nok lite vi mennesker får gjort for å påvirke valpene nå i den første tiden. Vi lar dem ligge «på rett kjøl». Vi snur og herjer ikke med dem, men det er vanskelig å holde hendene helt borte. Derfor er vi mye ved valpekassa sammen med Hurra, og vi legger hånden ned på både henne og valpene. Mest for å kjenne varmen og lukta av valpene og henne som har laget dem, men kanskje vi allerede nå kan begynne påvirkningen og pregingen på mennesker?
Her jeg sitter ved siden av valpekassa og skriver, kan jeg ikke fri meg fra å tenke på hvor heldige vi er som får oppleve dette. Hurra ligger på siden og småsnorker, mens det ligger 3 små jenter og 2 gutter i en haug ved magen hennes. Mette og lysebrune. Om ca. 8 uker skal de nå søte og små ut i verden sammen med sine nye eiere, og det er helt utrolig å tenke seg nå, når de ligger der de gjør.
Kanskje noen av dem dukker opp på en kursplass for valpekurs?
Dersom du har lyst til det, kan du følge oss her de neste ukene for å se hvordan det går.
Fortsettelse følger.
Bjørn Erik Frigaard
Avdelingsleder instruktørkurs.
