Denne artikkelen er hentet fra siste utgave av Hund & Fritid!

Tekst og foto: Wenche Solbakken

Start med en gang

Innkallingstreningen starter med en gang valpen kommer i huset. Da har du størst mulighet til å lykkes. Vi begynner i det små med å rope på hunden vår, rose og gi en godbit hver gang den kommer inn til oss. Dette er det absolutt grunnleggende. Grunnen til at det er lurt å begynne tidlig, er at nå er valpen ennå redd for å være på egen hånd, og nå har den instinkter som sier at den skal komme når vi kaller. Rop den inn, og slipp den løs så mange ganger du orker. Ros og gi den en klapp eller belønning hver gang den er innom deg, så vil den forbinde det å være hos deg med noe positivt.

Ikke kjeft når den kommer

Uansett hvor sinte og frustrerte vi blir hvis hunden ikke kommer når vi roper, så kan vi ikke kjefte når den kommer inn til oss. Man kan gjerne bruke streng stemme mens den ennå er «på rømmen», men når vi ser at den snur seg mot oss og viser interesse for å komme inn, skal vi bruke den blideste stemmen vi klarer. Man hadde vel ikke selv villet komme inn til en sjef som hørtes kjempesint ut, da kunne det jo hende at vi somlet ekstra mye før vi kom..

 Bruk langline

Hvis du har tatt over en voksen hund eller ikke har prioritert innkalling før hunden allerede har begynt å utforske verden på egen hånd, da er langline et bra verktøy. For hver gang hunden opplever at vi ikke får tak i den når den er på farta, så forsterkes den negative atferden. Vi må rett og slett pugge med hunden vår for at det skal sitte. Vi kan gjerne si at den vet hva det betyr når vi roper kom, men det betyr ikke at øvelsen er grunnfestet, det vil si at den lystrer uten å vurdere om den skal eller ikke skal komme. Ha hunden i langline, og la den gå helt ut i lina og snuse og svinse. Rop den så inn med en kommando som du bruker bestandig. Ikke bruk mange forskjellige kommandoer. Når hunden kommer mot deg, så roser vi med glad stemme og gir gjerne en godbit. Slipp den så ut igjen og gjenta flere ganger. Hvis hunden ikke kommer inn til deg, drar du rolig i langlina mens du roper på den. I det øyeblikk den snur seg og viser at den har tenkt å lystre, så roser vi. Dette er for innlæring, så ikke mist tålmodigheten. Pust dypt og prøv på nytt. Men man må regne med å øve mye og lenge. Sett av en liten halvtime hver dag i to–tre uker, så vil du nok se resultater. Gjør det på forskjellige steder slik at det er mange forskjellige forstyrrelser. Det er i slike situasjoner vi virkelig vil at innkallingen skal virke til slutt.

Ikke gi opp

Innkalling kan være en tålmodighetsprøve av en annen verden, men det er viktig at vi ikke tar det personlig at hunden ikke kommer inn. Den gjør det ikke fordi den ikke liker deg, den bare finner det den snuser på litt mer spennende. Jobben vår er å være tålmodig og forsøke å være enda mer interessant enn det som finnes ute i verden. Det gjelder å øve og øve. Det er individuelt fra rase til rase og individ til individ hvor fort innkallingen virkelig sitter. Og hvis vi har en skikkelig røver, må vi passe på at det blir rene julekvelden de gangene den kommer inn av seg selv.

 De jobber ikke gratis

Når man kommer så langt at man kan prøve å ha hunden litt løs, må vi ikke slutte å trene og belønne. Hunder er opportunister og vil gjerne ha en form for lønn for det de gjør. Selv om man føler at innkallingen sitter, så må den friskes opp og belønnes med jevne mellomrom. Selv ti år gamle hunder som er gamle verdensmestere i lydighet, får ros og en liten belønning som godbit eller ball når de utfører en oppgave vi ber dem om. Hvis du går tur med hunden din i skogen eller liknende, rop den inn med jevne mellomrom, og gi den ros og belønning, og la den så rusle videre. Ikke fest lenken hver gang den kommer inn, da vil den forbinde innkallingen med noe negativt. For hver gang vi tar på lenken, bør vi ha sluppet den fra oss 8–10 ganger. Husk reglene for båndtvang. Lykke til!