Artikkel sk
revet av Tanja Marring, leder Barn & Hund
Hvorfor er selvbilde og samarbeid så viktig?
For tiden er det mye fokus på at man ikke skal påføre hunden straff den opplever som negativt. Det skrives side opp og ned om dette og det er lett være enig i dette!
Men jeg kan allikevel ikke la være å tenke på hvor lite fokus det er på at hunden ikke skal påføre barna, som ofte har vært pådriverne for å skaffe hunden, negative opplevelser.
Det virker som at vi tåler dette mye bedre og tenker at dette er mer akseptabelt.
Jeg tenker ikke på dramatiske utageringssituasjoner, men vanlige hverdagsepisoder vi ofte ender i. Som å bli hoppet på så de faller, hunder som drar så de ikke klarer holde igjen i båndet, de får tingene sine tygget opp, unghunder som henger seg fast i et buksebein og syns de har verdens morsomste drakamp.
Hunden lager ikke ubehagelige situasjoner for barna med overlegg. I det øyeblikket barna kjenner på at de ikke klarer å kontrollere den, er ubehaget der likevel.
Etter ikke noen få opplevelser med ubehag, begynner mestringsopplevelsen å svinne. Hundedrømmen kan slå sprekker og barna distanserer seg. Barna mangler ofte verktøy til å håndtere dette, og samarbeidet slutter å fungere.
Ut ifra denne erfaringen kommer min påstand om at barna må ha tro på at de kan lykkes, altså et positivt selvbilde og et godt samarbeid med hunden. Det er slik vi legger grunnlaget for alle de magiske øyeblikkene mellom dyr og menneske som vi ønsker oss.
Det er her årets nyhet på Barn & Hund, SeSa-banen kommer inn. Det er ikke noe magisk over banen i seg selv, den er bare en avansert hinderløype.
Det magiske er samarbeidet og suksessopplevelsen som oppstår mellom føreren og hunden. De gjør noe begge syns er gøy, og de er gjensidig avhengig av hverandre for å lykkes, og motivasjonen for kommunikasjon er høy.
Lykkes de på ett område er det oftest lettere å lykkes på andre. Vi har altså en fin overføringsverdi til hverdagslydighet.
Hva er en SeSa- bane?
Kort fortalt er en SeSa- bane en bane som er satt sammen av ulike elementer og hinder hund og eier skal passere. Jeg har hentet inspirasjon fra mange hold som agility, militæret og hverdagen. Målet er at banen skal være gjennomførbar og gøy for alle.
Ofte ser jeg at hunden og føreren opplever utfordringer ulikt. For eksempel er det mange hunder som vegrer seg for å gå inn i trange tuneller eller gå på glatte underlag.
Mens det barna og ungdommene ser på som krevende, er de øvelsene som ikke er så vanskelige for hunden, men som tar litt tid å lære og krever mange repetisjoner og mye tålmodighet.
Ingen av hundene er like, så underveis i banen må hundeføreren bruke mye empati og observasjon for å finne ut hvordan hunden opplever banen. De vil også være nødt til å forstå hunden for å klare å overbevise den om at den er tøff nok til å gjennomføre «skumle» hindre og flink nok til å gjøre de mer krevende hindrene.
Et av d
e mer krevende hindrene vi har er «kryphindrene». Det er (som vist på bilde) tre tykke gule hindre. Det er meningen at hundene skal krype gjennom disse, og ja, vi har dem i to ulike høyder! De hundene som har erfaring fra agility, vil forsøke å hoppe over, mens noen både kryper og hopper. Her er det viktig at føreren er tydelig i sitt samarbeid med hunden i hva den skal. Og hunder må lytte godt for å lykkes.
Et annet hinder er «flaske-tunellen.» Her skal hunden passere gjennom en tre-tunell der det henger plastflasker i alle høyder fra taket. Hunden må tørre å dytte dem vekk for å passere igjennom. Igjen blir det opp til føreren å finne nøkkelen til hvordan få hunden til å gjøre dette.
I motsetning til agility, handler ikke denne banen om tid, men kun om samarbeid.
Hovedmålet er å lære seg å forstå hvordan hunden tenker, hva den liker og ikke liker. Erfaringsmessig vil det forsterke mestringsfølelsen og selvbildet, både hos hund og fører.
Ved å gjøre disse oppdagelsene hos hverandre, vil samarbeidet hos ekvipasjen styrkes. Det er et skritt videre fra å forske på hverandres adferd og ikke bare hvor hunden liker best å bli klødd.
Hele poenget
Det er sikkert flere som har fulgt med på realityserien Kompani Lauritzen nå i det siste.
Her er en gjeng kjendiser samlet for å gjøre militærtjeneste.
I programmet overrasker deltagerne seg selv hele tiden ved å flytte på egne grenser, og de får til mye mer enn de selv trodde at de kunne. En gjeng med voksne, som kanskje i en annen sammenheng aldri hadde blitt kjent, gråter åpent på tv når vennene blir stemt ut. Noe som er ganske irrasjonelt, de kan jo igjen møtes om noen uker. Etter innspilling programmet.
Jeg regner med at de ikke oppfører seg på denne måten når de tar farvel med gjester hjemme.
De reagerer på denne måten fordi de under tiden i programmet har en sterk opplevelse av å ha skapt noe sammen, og de har bygget opp et sterkt samhold og delt felles opplevelser. Noen andre har hatt tro på at de skal mestre og gitt dem de verktøyene de trengte for å lykkes.
-Og det er her vi kommer til hele poenget!!
Vi ser det hvert år på leir, hvordan akkurat dette kameratskapet og deling av øyeblikket vokser fram mellom barna /ungdommene og hundene.
Det er helt unikt og det er ikke TV men virkelighet! Det er dette alle vi som driver og jobber med barn / ungdom og hund jobber for å få til. Det handler lite om penger, men en enorm glede og et engasjement over å kunne gi denne opplevelsen til barn og ungdom, og tro på at dette er noe mange av dem vil dra nytte av resten av livet.
Meld deg på sommerleir i dag!
