Jeg er på tur til min trivelige jobb som leirkokk for Barn & Hund på Melnes Gård.
Høsttåken ligger lavt over jordene på tur ned mot gården, og det er helt stille.
Plutselig hører jeg hundebjeff, og ut av tåka kommer en lang rekke med barn og hunder som er ute på dagens første luftetur. Barn og Hunds høstleir er i gang.
Å gå på tur med så mange hunder og barn, tar ganske lang tid. Etter at hundene har fått mat på morgenen, er det flere av dem som har det litt travelt med å komme seg ut for å få gjort unna nødvendige ærend. For hver hund som setter seg ned og trykker, blir det ropt ”bæsjing!” fremover i rekka, og alle må stoppe og vente til hunden er ferdig og etterlatenskapene er plukket opp. Noe som for øvrig må se og høres ganske merkelig ut for naboene rundt, på en ellers så stille dag ute på landet.
Høstleiren er basert på Agility, og jeg trodde at det bare var litt større hunder som drev med slike fysiske former for leiraktivitet, men vi hadde både Toy-Puddler, en Tibetansk Spaniel og en Silky-terrier på leir.
Jeg levde i den villfarelsen at jeg trodde at slike søte små hunder hadde litt andre vaner enn det å være ute og hoppe over hindre, løpe gjennom rør og gå slalom. Jeg lurte litt på hvordan det skulle gå med noen av disse nusselige små hundene, men ble veldig overrasket over både barn og hunder.
Jeg sto å så på en 8 år gammel jente med en av de nevnte nusselige. Hunden var litt skeptisk på å løpe gjennom dette store ukjente røret, som for den måtte fortone seg som rene Oslofjord-tunnelen. Den strittet litt imot med halen mellom bena og syntes ikke dette var særlig inspirerende. Jenta lokket og lurte, og krabbet til slutt inn den andre veien for å få med seg sin lille venn. Nåvel, så det ut som hunden tenkte. Kan hun, så kan vel jeg også. Han ruslet stille og forsiktig gjennom, og var lykkelig over nyvunnen frihet og godbit på den andre siden.
Noen dager senere tok den fart, løp gjennom med liv og lyst og kom ut på andre siden med halen rett til værs.
Noen ego ble større enn kroppen i løpet av denne uka!
Jeg tror det var flere enn hundene som fikk en følelse av å mestre noe nytt.
Jeg satt og snakket med en gutt på 12 år som ikke hadde så høye tanker om seg selv eller hunden sin. Jeg spurte ham om han og hunden hadde trent mye sammen, hvorpå han sukket og sa; Nei, vi har ikke trent noe, vi. Vi kan ingenting.
Jeg observerte dem litt igjennom uka, og så at han hadde en veldig lærevillig og interessert hund, og med veiledning, ros, og heiarop fra instruktørene gikk det veldig bra.
Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke fikk foreviget gliset hans da han og hunden ble kåret til det paret med mest fremgang i løpet av uken, for hadde det ikke vært for ørene, hadde det gått rundt hele hodet!
En Agility-leir består ikke bare av Agility, som man kanskje skulle tro. Barna fikk bl.a være med å lære det grunnleggende om førstehjelp på hund, lære triks, lære om foring og lære litt om noen av de forskjellige hunderasene og hva de brukes til.
I tillegg tok de inn noen av hundene på kurset for å vise litt om hvordan de forskjellige rasene løser samme problem på forskjellig vis. Det var morsomt å se hvor flinke barna var til å lese hundenes kroppsspråk og hvor rolige og fine de var når det kom inn en hund som var ubekvem med situasjonen. Og de lo desto mer når det kom inn en hund som synes det var stor stas med alle menneskene, og som rundsleiket hver eneste en i pur glede.
Litt sent ut i uka, når alle begynte å bli litt varme i trøya, ble det arrangert spøkelseskveld.
Spenningen ble bygd opp imot denne kvelden allerede fra første dag, så barna både gledet og gruet seg til dette høydepunktet. Alle fikk valget om å være med for å høre spøkelseshistorier med godteri og spøkeri, eller for de som ikke var så tøffe - Tegning og kos med trygge voksne langt ifra spøkelsene. De fleste var med og hørte på historiene, men flere falt fra underveis og tydde til tegning og kos etter hvert.
Stemningen hos «spøkelsesgjengen» var spent og vi syntes vi hørte lyder overalt. Det var knappenålsstille mens instruktøren fortalte en skummel spøkelseshistorie.
Midt i historiens høydepunkt skriker han høyt og samtlige barn og voksne til stede hopper en halv meter rett opp i været.
Verst var det for den gutten som hadde pastill-esken sin åpen i hånden. Det regnet pastiller over hodene på oss andre, og det ble masse latter og en atskillig lettere stemning.
En uke på leir uten mamma og pappa kan være både hardt og godt.
Jeg lo litt av han som sa at nå skulle mamma ha sett meg, da han kom gjørmete og lykkelig inn fra trening med en nesten ugjenkjennelig farge på hunden, og med gjørmeskvetten
langt oppover ryggen etter en vellykket trening.
Jeg tror alle barna har godt av en uke hvor de måtte stole mye på seg selv og sine egne avgjørelser. Jeg så stor forskjell på samspillet mellom hunder og barn fra første til siste dag. Det var en trygg, sliten og møkkete gjeng som ble hentet på fredag ettermiddag.
Flere av barna har allerede bestilt plasser til leirene vi skal ha fremover, og vi ser frem til å møte dem igjen til atter nye dager med barn, hund, læring, latter og glede.
