I organiserte bruksprøver, jakthund og som ettersøkshund arrangeres det både trening og prøver. I ”bruksen” er det fremfor alt ”menneskespor” det dreier seg om, selv om det finnes brukshunder som stiller opp på viltspor prøver. Uansett hva som skal spores så har man vunnet mye om man trener den unge hunden på riktig måte.
Spor trening for valper og uerfarne hunder bør være nøye og systematisk. Treningen bør legges opp riktig fra starten, og tilpasses det enkelte individs behov av stimuli for å komme i gang og spore. Enkelte valper har så stor motivasjon at de normalt ikke trenger å stimuleres i særlig grad for å komme i gang. Det gjelder ikke alltid når man kommer på ett sporkurs sammen med andre, hvor interessen rettes mot andre ting enn sporet. Da kan interessen for de andre valpene og menneskene bli så stor at selv den mest sporsugne valpen trenger litt ekstra hjelp for å komme i gang.
”Ofte jager vi hundene opp for mye i innlæringen”. Synsinntrykket av den forsvinnende sporleggeren gjør at hunden blir stimulert til å bruke synet. De løper omkring og titter fremfor å bruke nesen. En gyllen regel er at hunden aldri skal sehvorsporleggeren gikk – men den får derimot seattsporleggeren plutselig blir borte. Terrenget gir neste alltid mulighet for å gjemme hunden så den ikke ser mer enn nødvendig. Er det mangel på egnede terrengformasjoner får man ta andre midler til hjelp. Ett pledd eller en presenning kan er nyttig for å ikke gi hunden mer informasjon enn den trenger, men bli nysgjerrig på hvor den personen med de gode godbitene eller leken forsvant…. En slik løsning er også ypperlig da den kan vendes mot vinden etter behov, noe som kan være vanskelig med naturlige formasjoner i terrenget.
Stor gjenstandsinteresse er også viktig. Grunnlaget for denne interessen må man ha skapt i forveien. På sporprøver er det vanligvis trepinner som benyttes, men man kan også få andre typer gjenstander. I starten kan man gjerne gjøre gjenstanden litt mer spennende enn en trepinne og variasjon er også viktig.
Vi bruker Schæferhund valpen Forrest som eksempel for Hund & Fritid. Fra Forrest var tre måneder gammel har de jevnlig trent spor. Ved reportasjen er Forrest blitt 6 måneder.
Målet
Mens Forrest nysgjerrig ser på, gjør sporleggeren klar en gjenstand;måletsom Forrest skal spore til. En tom dorull som tettes i ene enden og fylles med litt godbiter, f.eks vom. I rullens åpne ende setter vi inn sporpinnen og dekker til med en strømpe over ”herlighetene” som nå er både en gjenstand og en godbit for hunden. Den vel preprarerte ”gjenstanden legger vi på marken foran Forrest som allerede på parkeringsplassen får en liten smakebit. Samme prosedyre gjentar vi like før sporet skal legges. Da befinner Forrest seg på baksiden av en liten presenning og sporleggeren seg på andre siden. Sporleggeren frister Forrest med gjenstanden ved å legge den på Forrest’s side av presenningen, og like før Forrest får tak i den smyger sporleggeren hånden under presenningen og stjeler ”målet”. Siden forsvinner han og legger sporet. Når sporleggeren kommer tilbake etter å ha lagt sporet viser han Forrest sine tomme hender. Forrest ser at det stjålnemåleter borte. Da faller presenningen til bakken og valpen får plutselig fritt fram. Hans interesse er fokusert på det stjålnemåletog sporet frem til det.
Forrest går frem og ”leser seg inn” på sporleggerens spor. Siden begynner han sakte og spore seg fremover i terrenget. I enkelte avtrykk har sporleggeren lagt små godbiter som gir Forrest en bekreftelse på at han er på riktig vei. Denne metoden inspirerer til ett nøye og korrekt søk allerede fra starten og unngår at hunden ruser frem i sporet. Når hunden har sporet seg frem tilmåletgis hunden god tid til å undersøke gjenstanden og spise godbitene. På denne måten bygges interessen for gjenstanden raskt opp.
Om man verken har ett naturlig skjulested eller en presenning/teppe å dekke seg bak kan sporleggeren stå klar med gjenstanden og godbiter der hvor sporet skal starte. Siden hentes hunden og føres frem til sporleggeren som frister hunden medmålet.Når hunden er som mest ivrig etter å få tak i godbitene føres hunden bort og ut av syne. Sporleggeren får altså ikke starte å legge sporet før hunden er helt ute av syne. Med denne metoden får ikke hunden noe synspåvirkning. Men hunden får ett minnesbilde av en trivelig person som står på ett visst sted med det attraktivemåleti hånden. Når sporleggeren har lagt sporet og kommet tilbake føres hunden frem til utgangspunktet, der den ”trivelige personen” sto. Der slippes den på sporet. Den har da fått en mindre stimuli enn om sporleggeren forsvant ut av syne, noe som passer bra for hunder som ikke trenger så mye stimuli for å spore. At man ikke skal benytte større stimuli enn det enkelte individ behøver er ett grunnprinsipp.
Hvor langt går sporleggeren, og hvor langt er passe for en uerfaren hund?
Ofte så hører man at 75-100 meter er fint i de innledende sporene. Det er alt for langt mener vår mann. Valper er som små barn, er de flinke på mandag vil de ikke vente til lørdag med belønningen. Den skal komme med en gang. Derfor starter vi med kun 10-15 skritt i starten. Har valpen lykkes med denne strekningen noen ganger har den begynt å forstå hva som forventes av den, og først da kan vi begynne å legge lenger spor.
Når valpen begynner å få god forståelse for sporet økes i første omgang lengden på sporet, deretter liggetiden. Øket lengde øker jo også automatisk liggetiden på sporet. Det tar lenger tid å gå 750 meter enn 75 meter…
Obligatorisk hvile
De fleste som trener sporhunder legger bare ett eller kanskje ett par spor pr. treningsøkt som utarbeides sammenhengende. En annen metode er å dele treningen opp i flere omganger spor med obligatorisk hvile mellom hvert spor. Etter at hunden er konfrontert med spesielle vanskeligheter på de første sporene får den hvile en time eller mer. Etter hvilen repeteres eksakt de samme vanskelighetene som på det første sporet. Fordelen med hvilen er stor. Vi begynner allerede med de første valpesporene med to korte spor, med hvile mellom. Under hvilen får det første sporet synke inn i minnesbildet. Evnen til å raskt ta til seg lærdom øker dramatisk. Det er som å se en blomsterknopp slå ut i full blomst – mens man ser på!
Vi legger også vekt på å ikke trene noe annet enn spor den dagen man sporer. Spesielt i innlæringsfasen. Sportreningen skal være lystbetont, og fremstå som ett høydepunkt på en ellers ganske hendelsesfattig dag.
Etter spor med hvile mellom har tre og en halv måned gamle valper klart U spor med ”snille” vinkler allerede første treningshelgen. Valpene klarte spor stort sett likt laveste klasse uten større problem. Dette beror på at man skaper en interesse hos valpene, uten å styre for mye. Vi hadde også en unghund som ruset frem som en orkan i sporet. Etter fire-fem spor hadde den roet seg ned, og sporer nå i ett behagelig tempo. Medisinen var vanskeligere spor. Hva kan man si om ett tolv timer gammelt spor med seks vinkler og åtte gjenstander?
Metoden med hvile mellom sporene har også sine fordeler når sporene blir eldre. Att det andre sporet er ti minutter eldre enn det første bruker ikke skape noen problem for hunden. På denne måten kan man gradvis øke sporets liggetid, slik at en åtte måneders valp har som regel ingen problem med spor som er over en time gamle. Men man må ikke glemme att hvert spor skal være en happening for hunden. Føreren og den evt. treneren må være ekstremt observant på hundens atferd som alltid er avgjørende for hvordan neste spor legges opp. Om hunden f.eks får uforutsette vanskeligheter på sporet før hvilen må sporet etter hvilen forenkles. Hensynet til hunden skal alltid stå i forgrunnen. I verste fall må føreren avbryte sporet, og slutte å spore for dagen.
Kaffepausen er viktig
Når forrest har utarbeidet sitt første spor får han vente på neste. I hviletiden gjør han ingenting spesielt, bare fordøyer inntrykkene fra sporet. Fører og treningskamerater derimot disker opp med medbrakt matpakke og løsner på tungebåndene. Det var nærmest en religiøs opplevelse å dras rundt i sporet av en tre måneder gammel schæfervalp, minnes føreren. ”Den tidlige treningen tror jeg har gitt valpen en selvtillit jeg ikke har sett hos tidligere valper. Det forsterker også min leder rolle at vi har det morsomt sammen på en meningsfylt måte.”
Det er ikke bare hunden som har utviklet seg gjennom treningene. Føreren har også fått en annen oppfatning av sin egen rolle. ”Man behøver ikke være en passiv bremsekloss i enden på lina, men ved å være aktiv/passiv kan man hjelpe hunden. Om vi forstår hvilke utfordringer hunden har så vet vi at den handler på en viss måte for å prøve å løse problemet. Da er det lettere å gi hunden tid og passivt støtte hunden fremfor å stresse den og tvinge frem feil valg for å tilfredsstille føreren.
Kjøkkenmetoden
”Det bygges mye på gjenstandsinteresse hos hunden. Er det noen gode tips på hvordan man utvikler dette, det er jo ikke spontant hos alle hunder?”
”Ja – der anbefaler vi varmt kjøkken metoden” Det går faktisk an å lære hunden å apportere eller markere gjenstand når snøen ligger meterhøy og det er -30 ute. ”Kjøkkenmetoden” fungerer året rundt. Man benytter en sporgjenstand, f.eks en trepinne f.eks på kjøkkenet. Der lærer man hunde å markere eller apportere gjenstanden i bytte mot mat. Dette kan f.eks gjøres ifb. med foring slik at hunden må arbeide litt for maten. I begynnelsen holder det at hunden markerer eller så vidt bærer gjenstanden før man belønner/bytter med en godbit. Den lærer seg ganske enkelt å gjøre en byttehandel.
Men hunder kan være veldig forskjellige. Noen er ”forretningsgeni” og lærer seg raskt å markere eller hente gjenstander. De forstår at jo flere gjenstander de markerer eller henter, jo mer godbiter får de. Så smått kreves det at hunden markerer eller avleverer riktig og belønner bare korrekte forsøk. Dette overføres ganske greit til sporet, da hunder ofte gør det samme når de finner en gjenstand i sporet. Det kan holde å trene 3-4 ganger i uken i noen uker før hunden har lært dette. En annen fordel med å bruke 2kjøkkenmetoden” er at det kan ha en risiko med å lære hunden gjenstandsarbeidet i sporgangen. Korreksjon eller ubehag i sporet kan føre til stress og ett negativt minnesbilde på selve sporet, noe som en noe vek hund kan ta med seg videre. Selv om hunden vil markere eller f.eks tygge på apporten i sporet vil man nå langt med den mer ”myke” metoden å gi hunden belønning kun når den utfører påvisningen korrekt – hjemme i kjøkkenet.
Metoden er gangbar også f.eks kvelden før en spor prøve som en ekstra påminnelse om morgendagensmål.Legg ut gjenstander på en sporlines lengde og la hunden markere eller apportere og belønn med de lekreste godbiter den vet.
Det var siste ord fra en ivrig sporlegger før han forsvinner ut for å legge neste spor for Forrest, som de nå anser har hvilt ferdig.
Å gå spor med hunden sin er en fascinerende opplevelse. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilke egenskaper hunden har og hvilket fantastisk redskap de har i nesen. For de som har lyst å ”snuse” på denne formen for trening er det en super tid nå på våren. Se om du finner noen sporkurs i nærheten av der du bor, eller prøv deg litt frem på egenhånd. Vi kan garantere mange morsomme og spennende opplevelser sammen med hunden din.
Målet
Mens Forrest nysgjerrig ser på, gjør sporleggeren klar en gjenstand;måletsom Forrest skal spore til. En tom dorull som tettes i ene enden og fylles med litt godbiter, f.eks vom. I rullens åpne ende setter vi inn sporpinnen og dekker til med en strømpe over ”herlighetene” som nå er både en gjenstand og en godbit for hunden. Den vel preprarerte ”gjenstanden legger vi på marken foran Forrest som allerede på parkeringsplassen får en liten smakebit. Samme prosedyre gjentar vi like før sporet skal legges. Da befinner Forrest seg på baksiden av en liten presenning og sporleggeren seg på andre siden. Sporleggeren frister Forrest med gjenstanden ved å legge den på Forrest’s side av presenningen, og like før Forrest får tak i den smyger sporleggeren hånden under presenningen og stjeler ”målet”. Siden forsvinner han og legger sporet. Når sporleggeren kommer tilbake etter å ha lagt sporet viser han Forrest sine tomme hender. Forrest ser at det stjålnemåleter borte. Da faller presenningen til bakken og valpen får plutselig fritt fram. Hans interesse er fokusert på det stjålnemåletog sporet frem til det.
Forrest går frem og ”leser seg inn” på sporleggerens spor. Siden begynner han sakte og spore seg fremover i terrenget. I enkelte avtrykk har sporleggeren lagt små godbiter som gir Forrest en bekreftelse på at han er på riktig vei. Denne metoden inspirerer til ett nøye og korrekt søk allerede fra starten og unngår at hunden ruser frem i sporet. Når hunden har sporet seg frem tilmåletgis hunden god tid til å undersøke gjenstanden og spise godbitene. På denne måten bygges interessen for gjenstanden raskt opp.
Om man verken har ett naturlig skjulested eller en presenning/teppe å dekke seg bak kan sporleggeren stå klar med gjenstanden og godbiter der hvor sporet skal starte. Siden hentes hunden og føres frem til sporleggeren som frister hunden medmålet.Når hunden er som mest ivrig etter å få tak i godbitene føres hunden bort og ut av syne. Sporleggeren får altså ikke starte å legge sporet før hunden er helt ute av syne. Med denne metoden får ikke hunden noe synspåvirkning. Men hunden får ett minnesbilde av en trivelig person som står på ett visst sted med det attraktivemåleti hånden. Når sporleggeren har lagt sporet og kommet tilbake føres hunden frem til utgangspunktet, der den ”trivelige personen” sto. Der slippes den på sporet. Den har da fått en mindre stimuli enn om sporleggeren forsvant ut av syne, noe som passer bra for hunder som ikke trenger så mye stimuli for å spore. At man ikke skal benytte større stimuli enn det enkelte individ behøver er ett grunnprinsipp.
Kaffepausen er viktig
Når forrest har utarbeidet sitt første spor får han vente på neste. I hviletiden gjør han ingenting spesielt, bare fordøyer inntrykkene fra sporet. Fører og treningskamerater derimot disker opp med medbrakt matpakke og løsner på tungebåndene. Det var nærmest en religiøs opplevelse å dras rundt i sporet av en tre måneder gammel schæfervalp, minnes føreren. ”Den tidlige treningen tror jeg har gitt valpen en selvtillit jeg ikke har sett hos tidligere valper. Det forsterker også min leder rolle at vi har det morsomt sammen på en meningsfylt måte.”
Det er ikke bare hunden som har utviklet seg gjennom treningene. Føreren har også fått en annen oppfatning av sin egen rolle. ”Man behøver ikke være en passiv bremsekloss i enden på lina, men ved å være aktiv/passiv kan man hjelpe hunden. Om vi forstår hvilke utfordringer hunden har så vet vi at den handler på en viss måte for å prøve å løse problemet. Da er det lettere å gi hunden tid og passivt støtte hunden fremfor å stresse den og tvinge frem feil valg for å tilfredsstille føreren.
Kjøkkenmetoden
”Det bygges mye på gjenstandsinteresse hos hunden. Er det noen gode tips på hvordan man utvikler dette, det er jo ikke spontant hos alle hunder?”
”Ja – der anbefaler vi varmt kjøkken metoden” Det går faktisk an å lære hunden å apportere eller markere gjenstand når snøen ligger meterhøy og det er -30 ute. ”Kjøkkenmetoden” fungerer året rundt. Man benytter en sporgjenstand, f.eks en trepinne f.eks på kjøkkenet. Der lærer man hunde å markere eller apportere gjenstanden i bytte mot mat. Dette kan f.eks gjøres ifb. med foring slik at hunden må arbeide litt for maten. I begynnelsen holder det at hunden markerer eller så vidt bærer gjenstanden før man belønner/bytter med en godbit. Den lærer seg ganske enkelt å gjøre en byttehandel.
Men hunder kan være veldig forskjellige. Noen er ”forretningsgeni” og lærer seg raskt å markere eller hente gjenstander. De forstår at jo flere gjenstander de markerer eller henter, jo mer godbiter får de. Så smått kreves det at hunden markerer eller avleverer riktig og belønner bare korrekte forsøk. Dette overføres ganske greit til sporet, da hunder ofte gør det samme når de finner en gjenstand i sporet. Det kan holde å trene 3-4 ganger i uken i noen uker før hunden har lært dette. En annen fordel med å bruke 2kjøkkenmetoden” er at det kan ha en risiko med å lære hunden gjenstandsarbeidet i sporgangen. Korreksjon eller ubehag i sporet kan føre til stress og ett negativt minnesbilde på selve sporet, noe som en noe vek hund kan ta med seg videre. Selv om hunden vil markere eller f.eks tygge på apporten i sporet vil man nå langt med den mer ”myke” metoden å gi hunden belønning kun når den utfører påvisningen korrekt – hjemme i kjøkkenet.
Metoden er gangbar også f.eks kvelden før en spor prøve som en ekstra påminnelse om morgendagensmål.Legg ut gjenstander på en sporlines lengde og la hunden markere eller apportere og belønn med de lekreste godbiter den vet.
Det var siste ord fra en ivrig sporlegger før han forsvinner ut for å legge neste spor for Forrest, som de nå anser har hvilt ferdig.
Å gå spor med hunden sin er en fascinerende opplevelse. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvilke egenskaper hunden har og hvilket fantastisk redskap de har i nesen. For de som har lyst å ”snuse” på denne formen for trening er det en super tid nå på våren. Se om du finner noen sporkurs i nærheten av der du bor, eller prøv deg litt frem på egenhånd. Vi kan garantere mange morsomme og spennende opplevelser sammen med hunden din.
