Leirminner fra Barndommen
Jeg husker det godt. Det er mer enn tjue år siden nå, men følelsen ligger fortsatt gjemt under huden et sted. Og innimellom tar jeg den frem. Følelsen av noe nytt og fremmed og litt skummelt. Men likevel spennende og trygt og bare fint. Følelsen av å være et barn sammen med andre barn. Sammen med voksne som kunne ting jeg enda ikke visste. Sammen med dyr.
Jeg husker det godt. Det er mer enn tyve år siden nå, men jeg husker det godt, den aller første gangen jeg dro på hundeskole. Det var det vi kalte det, søsteren min og jeg. Hundeskole. For vi skulle lære om hund. Om samvær med hund, relasjon til hund, hundens fysikk og lynne og egenskaper. Vi skulle lære om tenner og hvorfor de spiser gress og når man bør mate dem om man ønsker dem opp eller ned i vekt. Vi visste ikke enda om vi fikk lære alt dette, men vi visste vi skulle få lære. Mye.
Jeg husker det godt. Følelsen av å stå på parkeringsplassen for aller første gang. Med sekken på ryggen og litt for store støvler på bena. Ingen jeg kjente, bortsett fra en søster som var like stille som meg. Pappa vinket. Så kjørte han. Tilbake stod vi. Og en voksen som het Tanja. Hun skulle passe oss denne uken. ”Kom”, så hun. ”Det er et stykke å gå.”
Og med litt store støvler på bena og en hestehale som var løs og en sekk som var tung og sommerfugler i magen begynte vi å gå. Og med det, uten at vi visste det selv, startet barndommens vakreste eventyr – for aller første gang.
Uka gikk. Og vi lærte om samvær med hund. Relasjon til hund. Hundens fysikk og lynne, om hundens tenner og når vi burde mate den om vi ønsket å ha den enten opp eller ned i vekt. Vi satt rundt lange bord og lyttet til de voksne og svarte så godt vi kunne på spørsmål etterpå. Vi fikk papirer i en perm og vi tegnet og vi forklarte. Og vi lekte. Masse. Vi var ute hele dagen. Vi gikk flotte turer og spilte gitar og spiste mat. Vi lærte også om selvstendighet. Om å være uten mamma eller pappa. Om vennskap, om samhørighet og tilhørighet i en gruppe. Vi lærte om ansvar for noe viktigere enn oss selv. Nemlig en hund. For de av oss som ikke hadde egen, vi fikk låne. Jeg lånte Tanjas Gaissa – og for første gang i livet fantes det noe viktigere enn meg selv. Jeg var syv år og stod opp tidlig for å i morgentåken gå morgenturen med dette vesenet jeg ikke ante jeg kunne bli så glad i. Jeg lå ute med henne i regnet så hun ikke skulle føle seg alene. Jeg sang for henne. Jeg klemte henne og jeg snakket med henne. Jeg gråt da jeg dro. Hun var en finsk lapphund og den dag i dag finnes det fortsatt ingen rase i verden som kan ta dens plass i mitt hjerte.
Søsteren min og jeg trivdes på hundeskole. Og selv om det var litt skummelt, var det mest fint. Så året etter kom vi tilbake. Så året etter det igjen. Og etter det igjen. I mange år vendte vi snuten vår tilbake til Oslo Hundeskole, barneleir, Tanja, Gaissa og tradisjonene. Den gangen var det spøkelseskveld på torsdager. Og agillitykonkurranser. Og vi lærte om positiv forsterkning og om blodspor og om å sette andre først. Vi sprang om kapp med hunden, vi fortalte vitser og vi fikk se på ekte lydighetstevlinger. Det var en ny barnegruppe hver eneste gang – men en ting hadde vi tilfelles, på tvers av kjønn, alder og bakgrunn. Vi elsket hund. Så hver eneste gang dro jeg hjem med enda en ny bestevenn. En som elsket hund like høyt som meg.
Nå er jeg blitt voksen. Jeg har fått egne barn og vi har fått egen hund. Men i en eske på loftet ligger diplomene mine. Og permene med spørsmål og svar. Og om noen spør når de bør mate hunden sin for å få den opp eller ned i vekt, så vet jeg det om de spør om positiv forsterkning eller hundens driv, så kan jeg svare. Det er mer enn tyve år siden jeg lærte det, men jeg husker det godt.
Søsteren min er blitt voksen. Og endt opp som utdannet instruktør i Oslo Hundeskole – akkurat slik hun sa en gang for lenge siden, sittende på en stein i skogen med en lånt hund ved siden av seg. Hun ville bli som Tanja.
Er det noe jeg ønsker å gi mine barn, så er det det eventyret jeg selv fikk oppleve. Nå er det blitt større. Finere. Det er flere barn og det er flere voksne. Det er et annet sted. Gaissa er ikke lenger med. Men det er fortsatt samhold. Det er fortsatt noen andre foran en selv. Det er fortsatt relasjon til hund. Det er fortsatt hundeskole. Det er fortsatt magi <3
Line Emilie Gjørtz
